Kalde føtter

Jeg er i en frustrerende situasjon og skulle gjerne hatt noen tanker fra en mann med menneskelig innsikt.

Jeg har i vel en måned hatt dialog med en mann. Vi fant tonen umiddelbart, og bekjentskapet har utviklet seg, selv om vi ennå ikke har møttes. Han bestilte flybillett for å treffe meg i slutten av november, og vi har begge gledet oss veldig til å møtes.

Jeg er 37 og han 39, og vi har begge ganske solid livserfaring. Jeg har - til tross for min skepsis til å treffe menn via nettet - hele veien bare hatt en god følelse på dette mellom oss. Og jeg har det fortsatt.

Men nå har kommunikasjonen strandet. Han er en type som enten må gi alt eller ingenting. Og samtalene vi har hatt de siste dagene har fremprovosert at vi begge har måttet gå litt dypere i oss selv. Selv har jeg ingen problem med å gjøre det, jeg har et avslappet forhold til hva jeg er og ikke er. Men for han er det mer et nederlag. Han har innsett at han ikke egentlig er så klar for å involvere seg som han trodde. Det virker som han enten må gjøre dette 100 % etter boka eller ikke i det hele tatt. Og nå føler han at han kommer til kort. Så han har trukket seg og kommer antagelig til å kansellere turen til meg. Han sier han må jobbe med seg selv før han går inn i noe som helst og at han ikke ønsker mer kontakt med meg, punktum.

Jeg er nå veldig trist. Jeg ser på dette som noe vi kan ta i små skritt og jobbe med sammen. Jeg har sagt at jeg respekterer avgjørelsen men at jeg synes dette er veldig leit. Og jeg har sagt at døra fortsatt er åpen om han skulle ombestemme seg.

Dette er vondt. Har du noen råd å gi meg? Jeg skal selvfølgelig vente og se, men utover det?

K.

Å finne noen som både matcher en på viktige områder og som er på ”rett plass” i livet sitt til å tørre å gå inn i et forhold, er et sjansespill. Dette sjansespillet turte du, mens din venn tilsynelatende ikke gjorde det. Vi har laget en relasjonstest som med stor grad av nøyaktighet matcher mennesker på likhet. Dette betyr også at forskjellighet ”veier negativt” når matchingen gjøres. Imidlertid er det umulig å lage en test der man tar høyde for hvor i en prosess folk befinner seg, med hensyn til vilje og evne til å gå inn i et forpliktende, intimt forhold. Det er heller ikke mulig å fange opp de mer subtile nyansene i hvordan likhet og forskjellighet slår positivt eller negativt ut når et forhold skal testes ut i virkeligheten.

Jeg vet ikke hvorfor din venn trakk seg, slik han gjorde. Kanskje han fikk kalde føtter fordi det var noe han bevisst eller ubevisst ikke følte stemte mellom dere. Dette behøver ikke være en feil eller mangel ved deg, men mer at summen av ting ikke gikk opp i hans tanker om dere som et par i fremtiden.

At han for deg virket å være en som må gjøre alt etter boka, en alt-eller-ingenting type, og at han opplevde det som et nederlag å ikke takle de utfordrende samtalene, er din oppfatning. Jeg kan ikke bekrefte eller avkrefte dette, men jeg kan ha en hypotese om at når han nå ikke vil ha kontakt med deg i det hele tatt, så er han enten helt overbevist om at det ikke kan bli dere to, eller også har alt det som har skjedd blitt så overveldende for ham, at han ikke klarer ha kontakt.

Denne hypotesen er det rimeligvis vanskelig for deg å teste ut, all den tid du ønsker å respektere hans valg om ikke å ha kontakt. På den annen side kan dette kanskje være noe du kan bruke i din egen bearbeidingsprosess. Min erfaring er at et forhold i støpeskjeen sjelden tåler en slik trøkk som dette. Etter en intens periode av flyt, der alt har gått rett vei, går forholdet seg fast i første motbakke. Det gjør noe med motivasjonen og tiltroen til å lykkes.

Jeg vil tro at din tillit til ham er svekket og at du i en eventuell ny kontakt med ham, vil kjenne på frykten for at han kan trekke seg på nytt når noe blir utfordrende. Dette avhenger selvfølgelig av hva han klarer å gjøre for å gjenopprette tilliten din og hvem vet; kanskje han har det i seg som skal til. Hvem som helst kan få ”hetta” i et så viktig livsvalg som dette er.

Selv en moden, erfaren og godt fungerende person kan oppleve en forbigående periode der alt låser seg, og det eneste man klarer er å stikke hodet i sanden. Men en slik person kommer seg på bena igjen og vil evne å reparere det han eller hun har revet ned i sitt ”sammenbrudd”. Da handler det mest om at den svekne (i dette tilfelle du) er sjenerøs og sterk nok til å ta dette imot.

Uten å mene det alt for moraliserende, synes jeg du fortjener at han forsøker å forklare deg hva som skjedde. Ikke nødvendigvis slik at dere kommer sammen igjen, men for at du skal få slippe og gruble på hva du gjorde feil. Du turte å prøve, og fortjener å sitte igjen med noe som kan gjøre deg enda bedre rustet til å gå inn i et nytt forhold senere. Jeg ville derfor synes det var helt på sin plass at du overprøvde hans ønske om ikke å ha noen kontakt, i dette tilfellet. Han har tross alt involvert seg i et forhold til deg og gitt inntrykk av at denne relasjonen var noe han ville utforske videre, og da synes hans plutselige helomvending ikke spesielt ivaretagende.

Dette burde han vurdere å stille opp på, ikke minst for sin egen del. Det å klare å avvise på en ivaretagende måte, selv i en krisetilstand, er en viktig relasjonell evne. Kanskje han også har noe å lære på det, om du velger å ta kontakt og be om en ”sorteringssamtale”?