Stemors utfordringer

Han sier jeg må ta ting opp direkte med barna, men når jeg gjør det blir han sur, skriver innsenderen.

Jeg er en dame som for omtrent to og et halvt år siden traff en veldig grei og omsorgsfull mann. Endelig hadde jeg funnet lykken.

Etter ett år flyttet vi sammen – det vil si at jeg flyttet inn til ham. Han hadde da mast en stund om at jeg skulle gjøre det. Jeg holdt litt igjen, for han har to barn som bor hos ham annen hver uke. Jeg følte at det var et veldig stort ansvar å flytte inn til en som har barn. Vi hadde også en del diskusjoner i forkant. Jeg ville forsikre meg om at han forsto at dette var hans barn og ikke mine. Jeg skal stille opp så langt jeg kan, men ansvaret er ditt, sa jeg.

Det er mange problemer rundt det å flytte inn til en annen person i voksen alder. Men hovedproblemet dreier seg om barna. Det fungerer stort sett greit, men min samboer og jeg er totalt uenige i barneoppdragelse. Han er vel slepphendt og har ingen krav og retningslinjer overfor dem. Jeg føler til tider at ting flyter. Når jeg påpeker dette, er han enig, men blir irritert for at jeg har noe å utsette på ham. Han sier at jeg må ta opp ting direkte med dem og irettesette dem når jeg ser at de gjør noe som ikke er riktig. Problemet er at når jeg gjør det, blir faren sur. Og diskuterer vi noe (det kan være helt andre ting enn barna), og han ikke har noe å forsvare seg med, kommer han med at jeg er ute etter barna hans.

Han er også veldig flink til å overlate barna til meg når han skal noe – det kan enten dreie seg om jobb eller å gå ut med gutta. Her har jeg mine begrensninger, jeg sitter ikke igjen med hans barn. Det har jeg sagt helt fra starten av, og fortsatt å si mange ganger. Likevel er det meg han spør når det dukker opp ting. Han vet jo at jeg ikke klarer å si nei, selv om han vet at jeg blir sur. Til tider spør han ikke engang før i siste liten. Han tar det som en selvfølge!

Når jeg tar dette opp med ham, får jeg servert at det er jeg som er vanskelig og at det er en selvfølge at så lenge vi bor sammen så skal jeg være hjemme med hans barn når han skal noe annet.

Det som da blir spørsmålet: Er det jeg som er vanskelig eller er det han som stiller vel store krav? Jeg føler at jeg har mine begrensninger og skal høre på dem.

Jeg har en sønn selv, men han er 23 og bor ikke hjemme.

Jeg er veldig glad i denne mannen og gjør mitt ytterste for at vi skal ha et godt forhold. Likevel føler jeg at jeg ikke skal undergrave meg helt og bare gi etter hele tiden. Kravene blir ikke noe mindre med, snarere tvert imot.

Vennlig hilsen
Anne

Jeg synes ikke du stiller urimelige krav eller er vanskelig i forhold til hans barn. Tvert imot virker det som om du gjerne vil bidra og gjør så godt du kan, men er bevisst på dine grenser. Selvsagt har du rett til å sette grenser for hva du kan bidra med. Det er ingen selvfølge at steforeldre skal erstatte rollen til den forelderen som ikke er der. Selv om mange har forventninger nettopp til det. Du sier at du var klar på dette før dere flyttet sammen, og til og med snakket høyt om dette til ham. Jeg lurer på om mannen din husker dette? Eller om han kanskje ikke skjønte konsekvensene av dine holdninger, og alt da tok det som en selvfølge at du skal stille opp og, slik han oppfatter det, erstatte barnas mor når barna bor hos dere.

Jeg synes ikke du skal legge deg flat for hans oppfatninger, og føye deg. Det vil ødelegge parforholdet deres på sikt! Dere har åpenbart helt ulike oppfatninger av hvilken rolle en stemor skal ha. Men når du ikke når frem med verbal kommunikasjon, tror jeg du må tenke på andre måter å nå frem til ham på. En måte er at du rett og slett slutter å føye deg og være dumsnill. Noen mennesker trenger handling fremfor ord. Jeg oppfordrer deg altså til å gjennomføre i praksis det du synes er riktig selv. Og bare gjøre det, uten å unnskylde deg eller ha dårlig samvittighet.

Når det gjelder grenser og irettesetting av barna, synes jeg du bør ta ham på ordet og si fra rett til barna når det trengs. Du er jo husmor i det hjemmet du bor, enten det er hans eller ditt hus. Men han gjør det vrient for deg, når han på den ene siden sier at du må snakke direkte til barna, og ikke til ham, men samtidig kjefter på deg når du gjør det. Kan du forsøke å si dette til ham, i et forsøk på at dere må bli enige, slik at barna opplever at dere to voksne er på samme parti. Slik han holder på nå, skaper det bare usikkerhet hos barna og deg.

Uenighet om barna er det store problemet for alle nye par med barn fra før. Det er ikke barnas skyld, men de voksne som ikke klarer å bli enige om oppdragelsen av barna, og som blander kjæresteroller og foreldreroller. Voksenkonflikter i forhold til hverandres barn er den største årsaken til samlivsbrudd hos gjengifte par i dag.

Nå sier du heldigvis at det stort sett fungerer greit mellom dere, og at du er veldig glad i mannen og ønsker å få det til å gå. Med det som utgangspunkt burde det være muligheter for å løse dette problemet. Men jeg tror ikke problemet går over av seg selv. Den eneste muligheten du har, så langt jeg ser det, er å forklare han enda tydeligere og mer bestemt hvordan du vil være stemor. Og hvis han ikke lytter og vil forstå din situasjon, da må handling til. Men det er vel et signal til deg om at dere ikke klarer å kommunisere godt. Da blir spørsmålet: vil du leve med en mann du ikke kan kommunisere med om barna?

Lykke til!
Hilsen Solveig