En av mine gode venninner traff sin kjæreste på Q500, og hun beskrev siden som trygg og interessant ut fra et psykologisk perspektiv. Jeg ble inspirert og interessert, mest på grunn av et ønske om å utforske personlighetstestens muligheter enn fordi jeg trodde at jeg virkelig hadde en sjanse til å treffe noen jeg kunne slippe inn i mitt liv.
Etter en langvarig og utmattende separasjonsprosess og skilsmisse, fant jeg ut at jeg har det bra nok som det er. Jeg har klart å bygge opp en ny tilværelse med venner og familie, og er rimelig fornøyd med meg selv. Barna er voksne, jeg har kunnet legge opp løpet etter mine egne behov og jeg har sørget for flere bøker i hjemmebiblioteket, stor TV og mange spennende avtaler i avtaleboka.
Da jeg fikk en del responser på Q500, ble jeg i utgangspunktet mer skremt enn nysgjerrig fordi jeg hadde behov for å beskytte min anonymitet. Jeg flyttet bildene inn i mitt private rom og begynte å hygge meg med å brevveksle med flere meget hyggelige voksne menn. Jeg ble positiv overrasket over det faktum at det fantes voksne skikkelige og interessante menn der ute som det gikk an å snakke med. Fortsatt var det ikke aktuelt å møte noen av dem. Det hele var en vennskapelig og uskyldig lek innenfor en trygg ramme. Helt inntil det dukket opp en helt spesiell mann i automatchen min.
“
Jeg prøvde å utsette vårt møte for å gjenvinne balansen i tilværelsen – jeg følte meg forelsket i en mann jeg har aldri hadde truffet.
Jeg ble veldig overrasket over den høye matchprosenten, deretter nysgjerrig og ganske fort overveldet av glede da jeg skjønte at jeg traff min imago, min speiling i en mannsskikkelse. Måten han kommuniserte på har jeg aldri opplevd før. Det var noe gjenkjennende i hans ord som bare traff meg i hjerteroten. Jeg måtte bare finne ut om han i virkeligheten var sånn som jeg opplevde ham i mailene og telefonsamtaler. Jeg prøvde å utsette vårt møte for å gjenvinne balansen i tilværelsen – jeg følte meg forelsket i en mann jeg har aldri hadde truffet. Det føltes sprøtt, men deilig. Hans brev var noe av det fineste jeg har mottatt i mitt liv – han viste innsikt, refleksjonsevne og varme jeg kunne bare drømme om. Jeg skulle reise bort og vi var enige om å møtes først 12 dager senere, men vi klarte ikke å la være å utforske virkeligheten.
Måten han var på da jeg traff ham; skjelven, overrasket og redd for egen utålmodige dristighet, var så god at jeg fant ut at vi måtte finne et nytt ord for godt. Vi har blitt og er fortsatt kjærester. Hverdagen byr på utfordringer, men vi har så langt løst dem på en god måte. Han er en mann jeg ser kommer til å stå ved min side i resten av mitt liv. Han er i hvert fall hjertelig velkommen til å beholde den plassen så lenge han selv ønsker det.
Monterey