Spørsmål
For en tid tilbake fortalte jeg min 11 år gamle datter at jeg og en navngitt mann var mer enn venner. Hun hadde bare sett bilder av ham, men jeg ville være åpen med henne og ikke risikere at hun fikk høre fra andre at jeg hadde en kjæreste. Derfor fortalte jeg henne det. Meldingen kom som en sjokkbombe på henne. Hun var både sint og såret. Dette var dramatiske nyheter for henne.
 |
Det er naturlig at mammas nye kjæreste er uønsket, skriver Solveig Vennesland i sitt svar.
illustrasjonsfoto: Dreamstime
Senere fortalte jeg at det ikke ble noe likevel. Det hadde ingenting med henne å gjøre. Jeg følte at det var feil. Men etter få dager skiftet jeg igjen oppfatning. Jeg føler han er for verdifull til å gi slipp på. Vi har fortsatt kontakt og oppfører oss som kjærester, selv om det ikke er offisielt. Han er sikker, jeg er litt usikker og har behov for å være for meg selv innimellom. Dvs at vi ikke treffes.
Jeg opplever at vi har en god personlighetsmatch, og har god kjemi, føler sterk tiltrekning. Men jeg opplever også at jeg trenger tid på å nærme meg ham. Det hører med til historien at jeg har bodd alene i mange år. Jeg er en godt voksne kvinne og tenker at jeg har funnet en kjekk kar. Men jeg har lyst til å se ham sammen med dattera mi. Kan påskeferie sammen vi tre være en måte å gjøre det på? Hvordan får jeg dattera mi med på lag?
Svar
Nei, jeg tror ikke det er lurt å være sammen en hel påske når det er første gangen datteren din skal treffe din nye kjæreste. Dere må gå mer langsomt frem og la barnet og den fremmede mannen (i barnets øyne) få hilse på hverandre og slippe å være sammen så lenge første gangen.
Husk på at barn tenker mest på sine egne foreldre, andre oppfattes som inntrengere. For de fleste barn er mammas eller pappas nye kjæreste uønsket. Det er det naturlig, i alle fall det første året.
Når det er sagt er det et klart råd jeg vil gi deg: barn skal ikke få bestemme over og avgjøre om foreldrene skal få lov til å ha nye kjærester. Det har ikke barn kompetanse til og kan heller ikke ta ansvar for. Men i praksis får ofte barn den rollen likevel, fordi mamma og pappa ikke klarer å sette grenser og takle sin foreldrerolle ansvarlig.
Jeg antar at du bare vil gjøre det beste for ditt barn, og slett ikke vil såre og skuffe henne. Selv om barnet ditt protesterer nå, synes jeg likevel du ikke skal gi etter. Her kommer begrunnelsen: Du forstår og ser lengre enn en 11 åring. Du trenger en voksen kjæreste nå, og datteren din skal bli voksen selv etter hvert. Får hun viljen sin over deg som barn, kan hun slite med det siden i livet. Du blir et dårlig forbilde for barnet.
Du kan si mye til en 11 åring, hun skjønner mye mer enn du kanskje tror. Forsøk å forklare henne bakgrunnen for at du vil være sammen med kjæresten din, og at det går fint an å være både mor og samtidig ha kjæreste. Hør hva hun har å si om saken. Trøst henne om hun gråter og blir innesluttet. Men ikke gi opp kjæresten for det.
Bruk tid og vær bestemt og kjærlig på samme tid mot barnet. Ta valgene dine på eget grunnlag, det står det mest respekt av. Ikke press barnet til å like den nye kjæresten, la de to få finne ut av hverandre selv, på sin måte. Ikke sjelden forteller steforeldre at det går best når de er alene med barnet uten mamma eller pappa til stede. Det fine er at barn ofte finner løsninger som er bedre enn de voksnes!
Lykke til!
Hilsen Solveig